Lille Amy <3
Hallo :) I dag og i går ble det ikke noe blogging, men her kommer det et langt dikt om LILLE AMY, jeg pleier og begyne og gråte da jeg leser det, og det tror jeg fler gjør å <3
Lille Amy
Alt var glede den første skoledagen.
Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
Vi ble ropt opp, en etter en, stolte foreldre sto å så på.
HVOR VAR DU DA, LILLE AMY?
Etter en uke kom den nye jenta, vi så henne nesten ikke.
Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.
Det er for sent å begynne etter en uke, du får ingen venner da.
HVA DREV DU MED, LILLE AMY?
Årene gikk, vi ble sterkere. Du ble svakere.
Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen,
og var hjemme hos hverandre etterpå. Du gikk
alltid bak.
VAR DU IKKE ENSOM, LILLE AMY?
Jeg husker et selskap i fjerde klasse. Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene. Vi måtte le da du
kom i din. Vi spiste kaker og vi lo, du smilte, kanskje.
Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek.
Det var min ide. Du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola.
Vi lo, du gråt.
KOM DET TÅRER, LILLE AMY?
Du var ikke så smart, hadde en del feil. Julen kom, og julen gikk.
Men først skulle vi ha julespill på skolen. Josef, Maria og Jesus.
Du var Jesus barnet i krybben. Jeg var Maria. Vi kløp og klorte deg.
Selv under forestillingen plaget vi deg. Du var jesusbarnet, det uskyldige.
HVA TENKTE DU, LILLE AMY?
Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og fortelle dem
for klassen. Jeg hadde med bestefars tresko. Du hadde med en
nydelig dukke. Den var av porselen med silkekjole og gullhår.
Den hadde vært din oldemors. Den var for fin. Vi tok den og knuste hodet,
vi badet den i søla. Vi reiv av klærne og klippet av håret. Vi ødela den helt,
vi ødela en bit av deg.
KAN DU TILGI, LILLE AMY?
Ungdomskolen, vi fikk nye venner, men du var der fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg. Til og fra skolen sparket vi deg. Til jul engang hadde du fått
en ny penn, jeg tok den. Jeg har den ennå, den var av god kvalitet, så
den skriver fortsatt.
HVA SKRIVER DU MED, LILLE AMY?
Jeg husker engang i syvende klasse. Noen stjal jakka mi. Jeg så hvem det var,
to gutter fra første. Jeg gråt, den var ny og innmari dyr. Jeg gikk nedover korridoren, egentlig var det vel time, men jeg gråt. Helt i enden traff jeg deg.
Jeg hulket. Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg gråtende alt. Du trøstet meg med få ord. Jeg
gråt inntil din magre kropp.
HVORFOR VAR DU SÅ SNILL, LILLE AMY?
Vi gikk inn til neste time, du litt etter meg, for jeg ville ikke at det skulle
se ut som vi var sammen. Da skoledagen var slutt, tok vi deg. Alt det
myke hadde jeg glemt. Vi klorte deg. Jeg beskyldte deg til og med for
å ha tatt jakka min. Så jeg tok din, den var ikke så fin som min, men den
var OK.
FRØS DU DA, LILLE AMY?
Vi hadde om mobbing på skolen. Var det nødvendig? Klassen vår var jo
så god. Godt miljø og hvertfall ingen mobbing. Vi hadde prøver, du måtte
hjelpe oss. Vi lagde lapper der du skulle skrive svaret, ellers... Du gjorde
som vi sa, det hadde du alltid gjort. Så kom læreren. Du ble tatt i juks,
bare du. Du protesterte ikke, fikk straffen, som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpet oss ikke, du tok i mot vår straff.
HUSKER DU DA DU VAR JESUSBARNET, LILLE AMY?
Vi hadde jo vinter også. Den var vel det verste for deg. Jeg husker vinteren
i syvende, den var litt spesiell. Jeg var sur på alle, det gikk utover deg. Hele
klassen var med. Vi tok tak i hodet ditt, ristet deg, og rev av deg jakka. Hodet
ble dyppet i snøen mange ganger. Vi begravde deg i snøen, og kjørte over deg
med akebrett.
SÅ DU NOE, LILLE AMY?
En lærer kom å fant deg. Sykehuset neste. Klassen måtte skrive brev til deg,
der du lå. En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen!
Og vi var jo en god klasse, så god bedring-kort og konfekt var jo en selvfølge.
Hva tenkte du når du så de skjulte truslene i brevene, og da du så at de beste sjokoladebitene var borte.
HVA TENKTE DU DA, LILLE AMY?
Du kom på skolen igjen, litt stillere enn før. Vi tok skolebøkene dine, du gjorde
jo alltid lekser, så nå slapp vi det også. Karakterene dine sank vel.
HVA SA DE HJEMME DA, LILLE AMY?
Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranden. Du var så spinkel
i din blå badedrakt. Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet. Så
tok vi deg igjen. Vi gjorde det for moro skyld, du så altfor fredelig
ut, der du svømte. Vi hang oss på deg, vi holdt deg under vann.
Du hostet og svelget vann.
HVORFOR SKREK DU IKKE, LILLE AMY?
Du besvimte i vannet, vi dro deg til land etter håret. En lærer fikk liv
i deg igjen, stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.
DRØMTE DU, LILLE AMY?
Sommerferien kom, vi gledet oss. Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da,
gledet deg når vi gledet oss. Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens
gleder sto for døren.
HADDE DU DET GØY, LILLE AMY?
Skolestart igjen. Du var enda tynnere nå, og blekere. Skoleåret åpnet med
blåmerker for deg, vi banket deg opp allerede første skoledag. Omtrent en
gang i uka fikk du. Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn. Vi stjal
ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
HVORDAN HADDE DU DET, LILLE AMY?
Inntil en dag i Mai. Vi kom på skolen, vi så deg ikke. Læreren var blek,
rektor kom inn i klasserommet. " hun druknet seg i natt. " Klassen ble
stille da, samvittigheten mørknet. Ute var våren i full gang, snart
sommer nå.
DU VALGTE EN FIN DAG Å DØ PÅ, LILLE AMY.
